Eit stort hol i rekkja over marxistiske utgjevingar på norsk er der det skulle vore noko av
Antonio Gramsci. Den einaste utgjevinga eg har kome over er
Tre artikler av Antonio Gramsci som vart gjeve ut av Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1992, utvald og omsett av Torbjørn Kalberg.
Eg har byrja å overføra desse frå den utgjevinga så dei skal vera enklare tilgjengeleg, med løyve frå omsetjaren. Eg har også retta nokre skrivefeil og liknande, og her er den fyrste av dei. Teksten finst på
engelsk og
italiensk.
Antonio
Gramsci:
Noen
synspunkter på Sør-Italia-spørsmålet (upublisert, 1926)
Utgangspunktet
for disse notatene er en artikkel i Quarto Stato den 18. september om
problemet i Sør-Italia, signert av som redaksjonen har utstyrt med ei ganske
komisk innledning. I artikkelen gjør Ulenspiegel[1]
oppmerksom på ei bok av Guido Dorso som nylig er kommet ut (La Rivoluzione
Meridionale, red. Piero Gobetti, Torino 1925). Ulenspiegel viser til den
vurderinga som Dorso har gitt av holdninga til vårt parti når det gjelder
sørspørsmålet. Redaksjonen av Quarto Stato, som påstår den er sammensatt
av ei gruppe «ungdommer som har fullkommen kjennskap til de generelle linjene i
Sør-Italiaproblemet», protesterer kollektivt mot at det skulle gå an å gi
Kommunistpartiet noen som helst ros i denne sammenhengen. Dette er vel og bra. Ungdom
av Quarto Stato-typen har til alle tider og steder gitt uttrykk for
svært avvikende meninger og protester på papiret, uten at papiret av den grunn
har gjort opprør. Men så tilføyer disse «ungdommene»: «Vi har ikke glemt at den
magiske formelen til kommunistene i Torino var å dele ut de store
jordeiendommene til proletariatet på landsbygda. Denne formelen er det motsatte
av ethvert sunt og realistisk syn på sørspørsmålet». Her blir det nødvendig å
sette tingene på plass. Det eneste «magiske» som eksisterer her er nemlig
frekkheten og den overflatiske dilettantismen til de «unge» skribentene i Quarto
Stato.
Den «magiske
formelen» er tatt rett ut av lufta. Og de «unge» i Quarto Stato må ha
ganske liten respekt for sine svært intellektuelle lesere siden de våger å
foreta slike omveltninger av sannheten med så mye sjølsikker veltalenhet. Her
er i hvert fall et utdrag fra Ordine Nuovo[2]
(nr 3, januar 1920) med et sammendrag av synspunktene til kommunistene i
Torino:
«Borgerskapet
i nord har lagt Sør-ltalia og øyene under seg og gjort dem til kolonier for
utbytting. Når proletariatet i nord frigjør seg fra det kapitalistiske åket,
vil det frigjøre massene av bønder i sør fra å være slaver for banker og
parasittisk industri fra nord. Det økonomiske og politiske oppsvinget blant
bøndene fins ikke i ei oppdeling av udyrka og vanskjøtta mark, men i
solidariteten til industriproletariatet som for sin del også trenger bøndenes
solidaritet. Industriproletariatet har «interesse» av at ikke kapitalismen får
et nytt oppsving gjennom å eie jord og av at ikke Sør-ltalia og øyene blir
militære baser for kapitalistisk kontrarevolusjon. Ved å tvinge
arbeiderkontroll på industrien, vil proletariatet få industrien til å produsere
jordbruksmaskiner, tekstiler, sko og elektrisk kraft for bøndene. Proletariatet
vil hindre at industrien og bankene fortsatt skal kunne utnytte bøndene og
undertrykke dem som slaver for pengesekkene sine. Ved å knuse eneveldet i
fabrikkene, ved å knuse det undertrykkende statsapparatet til den
kapitalistiske staten og opprette arbeiderstaten som underlegger kapitalistene
loven om nyttig arbeid, knuser arbeiderne alle bånda som holder bonden fast til
fattigdom og håpløshet. Ved å opprette arbeidernes diktatur med kontroll over
industrien og bankene, omformer proletariatet den enorme krafta til
statsorganisasjonene til å bli ei støtte for bøndene i deres kamp mot
godseierne, mot naturen og fattigdommen. Proletariatet vil gi bøndene lån,
opprette kooperativer, garantere sikkerhet for person og eiendeler mot ran og
plyndring, og sette i gang offentlige arbeider for nydyrking og vanningsanlegg.
Alt dette vil bli gjort fordi det er i proletariatets interesse å øke
jordbruksproduksjonen, fordi det er i deres interesse å bevare solidariteten
med bondemassene, fordi det er i deres interesse å gjøre industriproduksjonen
om til et nyttig arbeid for fred og brorskap mellom by og land, mellom nord og
sør.»
Dette ble
skrevet i januar 1920. Det er gått sju år siden da og vi er mer enn sju år
eldre politisk sett. Enkelte begreper ville i dag ha vært uttrykt bedre,
perioden umiddelbart etter erobringa av staten, med uerfaren arbeiderkontroll
som kjennetegn, burde og skulle vært bedre atskilt fra periodene som følger
etter. Men det som er viktig å legge merke til her er at det grunnleggende
begrepet til kommunistene i Torino ikke var den «magiske formelen» om å dele
opp godseiendommene, men den politiske alliansen mellom arbeidere i nord og
bønder i sør for å velte borgerskapet fra statsmakta. Ikke bare det, nettopp
kommunistene i Torino (som likevel ga støtte til jordoppdelinga som en
underordna del av en felles aksjon mellom de to klassene), var på vakt mot «mirakel»-illusjoner
om mekanisk oppdeling av godseiendommene. I den samme artikkelen fra 3. januar
1920 står det:
«Hva
oppnår en fattig bonde med å ta over udyrka eller vanskjøtta jord? Uten
maskiner, uten bolig på arbeidsstedet, uten lån til å vente på innhøstinga,
uten kooperative ordninger som kan ta seg av sjølve avlinga (dersom bonden
skulle nå fram til avlinga uten å ha hengt seg først i den sterkeste busken i
krattskogen eller i det minst sjukelige villfikentreet på den udyrka marka) og
redde han fra klørne til pengehaiene, hva kan en fattig bonde oppnå ved en slik
overtakelse?»
Og
likevel var vi for den svært realistiske og ikke i det hele tatt «magiske»
formuleringa om jorda til bøndene. Men vi ville at dette skulle være en del en alminnelig
revolusjonær aksjon til de to allierte klassene under ledelse av
industriproletariatet. Skribentene i Quarto Stato har tatt den «magiske formelen»
rett ut av lufta og tillagt den kommunistene i Torino. På denne måten viser de
at de er lite seriøse som journalister og like skruppelløse intellektuelle som
landsbyapotekere. Dette er også politiske elementer som veier tungt og som
fører med seg konsekvenser.
I den
proletariske leiren har kommunistene i Torino hatt et uimotsagt «ry» for å ha
gjort arbeidernes avantgarde oppmerksom på spørsmålet om Sør — Italia. De har
lagt det fram som en av de vesentligste problemene i den nasjonale politikken
til det revolusjonære proletariatet. På denne måten har de bidratt i praksis
til å få spørsmålet om sør ut av sin ubestemte, intellektualistiske, såkalte «konkrete»
fase[3]
og over i en ny. Den revolusjonære arbeideren i Torino og Milano ble nå
hovedpersonen for sørspørsmålet, og ikke lenger Giustino Fortunato, Gaetano Salvemini,
Eugenio Azimonte, Arturo Labriola for bare å nevne navnene på favoritthelgenene
til «ungdommen» i Quarto Stato.
Spørsmålet
om «proletariatets hegemoni»[4],
det vil si det samfunnsmessige grunnlaget for proletariatets diktatur og
arbeiderstaten, ble lagt klart fram av kommunistene i Torino. Proletariatet kan
bli en ledende og dominerende klasse i den grad det lykkes i å skape et system
for klasseallianse som gjør det mulig å mobilisere hoveddelen av
arbeiderbefolkninga mot kapitalismen og den borgerlige staten. I Italia, i de
virkelige klasseforholda som fins i Italia, betyr dette i den grad proletariatet
lykkes i å oppnå samtykke fra de store bondemassene. Men bondespørsmålet i
Italia er bestemt av historien, det er ikke «bonde- og jordbruksspørsmålet i
sin alminnelighet». I Italia har bondespørsmålet gjennom den bestemte
italienske tradisjonen, gjennom den bestemte utviklinga til den italienske
historien, tatt to typiske og spesielle former, Sør-Italiaspørsmålet og spørsmålet
om Vatikanet. Å erobre flertallet av bondemassene betyr altså for det italienske
proletariatet å gjøre disse to spørsmåla til sine egne fra et sosialt synspunkt.
Det betyr å forstå klassekravene som de representerer og å gjøre disse kravene
om til en del av sitt revolusjonære overgangsprogram, å sette disse kravene som
en del av sitt mål for kampen.
Det
første problemet å løse for kommunistene i Torino var å forandre den politiske
retninga og den generelle ideologien til proletariatet sjøl som et nasjonalt element
som lever i det sammensatte statslivet, og ubevisst utsettes for innflytelse fra
skolen, avisene og den borgerlige tradisjonen. Det er godt kjent hvilken ideologi
som blir spredd overalt av borgerskapets propagandister blant massene i nord:
sør er et blylodd som hindrer den kulturelle utviklinga i Italia fra å gjøre raskere
framskritt. Søringene er biologisk mindreverdige vesener, naturbestemte halv-
eller helbarbarer. Hvis Sør-Italia er tilbakeliggende, ligger ikke skylda i det
kapitalistiske systemet eller i noen annen historisk årsak, men i naturen som har
gjort søringene til latsekker, udugelige, kriminelle og barbarer. Denne onde skjebnen
mildner naturen ved en rein individuell eksplosjon av store genier, lik ensomme
palmer i en uttørka og ufruktbar ørken. Sosialistpartiet var i stor grad et
redskap for denne borgerlige ideologien blant proletariatet i nord. Sosialistpartiet
ga sin velsignelse til hele «søringlitteraturen» fra klikken av skribenter fra
den såkalte positivistiske skolen, som Ferri, Sergi, Niceforo, Orano og deres
mindre betydningsfulle tilhengere. I artikler, småstykker, noveller, romaner,
memoarer og minnebøker gjentok de i forskjellige former det samme refrenget.
Enda en gang ble «vitenskapen» brukt for å knekke de ulykkelige og utbyttete,
men denne gangen kledde den seg i sosialismens farger og ga seg ut for å være
proletariatets vitenskap.
Kommunistene
i Torino reagerte kraftig mot denne ideologien, nettopp i Torino der
fortellingene og beskrivelsene til krigsveteranene om «bandittvesenet» i sør hadde
hatt stor innflytelse på folkelige tradisjoner og synsmåter. De reagerte kraftig,
med praktiske tiltak, og klarte å oppnå konkrete resultater av største historiske
betydning. De klarte å oppnå, nettopp i Torino, kimen til det som vil bli
løsninga på Sør-Italiaproblemet.
Forøvrig
hendte det allerede før krigen en episode i Torino som inneholdt de samme
utviklingsmulighetene som alle aksjonene og all propagandaen kommunistene
utførte i etterkrigstida. Da det fjerde valgdistriktet i byen ble ledig i 1914
etter at Pilade Gay døde, og det ble spørsmål om en ny kandidat, tok ei gruppe
fra den sosialistiske partiavdelinga, som de framtidige redaktørene i Ordine
Nuovo var med i, opp tanken om å stille opp Gaetano Salvemini som kandidat.
Salvemini var den gangen den mest framskredne og radikale talsmannen for
bondemassene i sør. Han sto utafor Sosialistpartiet, og førte til og med en aktiv
og svært farlig kampanje mot Sosialistpartiet. Hans påstander og anklager blant
arbeidermassene i sør, førte nemlig ikke bare til hat mot slike som Turati, Treves
og D'Aragona, men mot industriproletariatet i sin helhet. (Mange av blykulene
som den kongelige garden fyrte av mot arbeiderne i 1919, 1920, 1921 og 1922 var
av det samme blyet som trykte artiklene til Salvemini.) Likevel ville Torino-gruppa
skape blest rundt navnet til Salvemini. Dette ble forklart slik til Salvemini
sjøl av kamerat Ottavo Pastore som dro til Firenze for å få hans samtykke til kandidaturet:
«Arbeiderne
i Torino vil velge en kandidat for bøndene i Puglia. Arbeiderne i Torino vet at
ved parlamentsvalgene i 1913 var det overveldende flertallet av bøndene i
Molfetta og Bitonto for Salvemini. Det var det administrative presset fra
regjeringa Giolitti, og vold fra betalte gangstere og politiet som hindra dem i
å gi uttrykk for det de mente. Arbeiderne i Torino ber ikke om noen garantier
til gjengjeld av Salvemini, verken til partiet, til noe program eller til
disiplin overfor parlamentsgruppa. Når han blir valgt vil Salvemini bare stå
til ansvar overfor bøndene i Puglia, ikke overfor arbeiderne i Torino som vil
drive valgpropaganda etter sine egne prinsipper, og ikke i det hele tatt stå
ansvarlig for den politiske aktiviteten til Salvemini».
Salvemini
ville ikke akseptere kandidaturet, enda om han ble grepet og til og med rørt
over forslaget, (på den tida var det ennå ikke snakk om kommunistisk «falskhet»,
og oppfatninga var ærlig og liketil). Han foreslo Mussolini som kandidat og sa
seg villig til å komme til Torino for å støtte Sosialistpartiet i valgkampen.
Han holdt faktisk også to store massemøter, i Folkets Hus og på piazza Statuto,
blant folkemassene som så på han og ga han applaus som representant for bøndene
i sør, undertrykte og utbytta i enda mer hatefulle og dyriske former enn
proletariatet i nord. Den potensielle politiske retninga i denne episoden, som
ikke ble utvikla videre etter Salveminis bestemmelse, ble gjentatt og anvendt
av kommunistene i etterkrigstida. La oss ta for oss de mest iøynefallende og
typiske kjensgjerningene.
I 1919
ble forbundet Giovane Sardegna oppretta, starten og forløperen til det som
seinere skulle bli Sardinias Aksjonsparti[5].
Giovane Sardegna satte seg som mål å forene alle sardere på øya og på
fastlandet i ei regional blokk som skulle øve et nyttig press på regjeringa for
å få løftene som ble gitt til soldatene under krigen til å bli holdt. Den som
organiserte Giovane Sardegna på fastlandet var en viss professor Pietro Nurra,
en «sosialist» som i dag sannsynligvis er en del av gruppa med «ungdommer» i Quarto
Stato som hver uke oppdager en ny horisont de må utforske. Advokater,
lærere og statstjenestemenn slutta seg til forbundet, med den entusiasmen som
muligheten til å skaffe seg utmerkelser og små medaljer alltid skaper.
Stiftelsesmøtet som ble holdt i Torino for sardere som bodde i Piemonte lyktes
over all forventning, etter antall frammøtte å dømme. Flertallet var
fattigfolk, alminnelige mennesker uten framstående egenskaper, ufaglærte
kroppsarbeidere, folk med små pensjoner, tidligere carabinieri (politisoldater)
og fangevoktere og forhenværende tollfunksjonærer som livnærte seg med forskjellig
slags småhandel. Alle var begeistrete ved tanken på at de befant seg blant
landsmenn, at de hørte taler om sitt fedreland som de fortsatt var knytta til på
tusen og ett vis, gjennom vennskap, minner, lidelser og håp, håpet om å vende tilbake
til landet sitt, men et rikere og mer velstående land, som kunne tilby levelige
vilkår, enda om de var beskjedne.
De
sardiske kommunistene, de var akkurat åtte i tallet, dro til møtet. De la fram sin
egen resolusjon for møteledelsen, og ba om å få holde et motinnlegg. Etter den
flammende og retoriske talen til den offisielle referenten, smykka med alle Venusene
og kjærlighetsgudene som kjennetegner de provinsielle talemåtene, etter at de
frammøtte hadde grått ved minnene om fortidas lidelser og blodet som var spilt
av sardiske regimenter under krigen, og hadde hissa seg opp nesten til delirium
ved tanken på ei forent blokk av alle Sardinias flotte sønner, var det svært
vanskelig å få motinnlegget til å «treffe blink». De mest optimistiske spådommene
var, om ikke akkurat lynsjing, så i hvert fall en tur på politistasjonen, etter
å ha blitt redda unna følgene av «mengdens rettferdige harme». Sjøl om
motinnlegget med en gang vakte voldsom forbauselse, ble det likevel hørt på med
oppmerksomhet, og da fortryllelsen en gang var brutt, ble den revolusjonære
konklusjonen nådd raskt og metodisk. Er det slik at dere fattige sardiske djevler
er for ei blokk med rikfolkene på Sardinia som har ruinert dere og er de lokale
vokterne av den kapitalistiske utbyttinga, eller er dere for ei blokk med de
revolusjonære arbeiderne på fastlandet som vil slå ned på all utbytting og
frigjøre alle undertrykte? Dette dilemmaet trengte gjennom hjernene til dem som
var tilstede. Stemmegivninga ble en stor suksess: på den ene sida ei lita
gruppe skrålende rikfolk, embetsmenn i flosshatt, akademikere bleike av sinne og
redsel, med et førtitalls politibetjenter som pynt på det som skulle være enighet,
og på den andre, flertallet av de fattige djevlene, kvinnene kledd i sin flotteste
stas, rundt den bitte lille gruppa av kommunister. En time seinere, på Folkets
Hus[6],
ble Den sardiske sosialistiske studiesirkelen danna med 256 medlemmer.
Opprettinga av Giovane Sardegna ble utsatt på ubestemt tid og fant aldri sted.
Dette var
det politiske grunnlaget for aksjonen som ble drevet blant soldatene i Sassari-brigaden,
en brigade som nesten fullt ut var satt sammen av folk fra Sassari-området. Brigaden
hadde deltatt i undertrykkinga av oppstanden i Torino i august 1917. Man var
sikker på at den aldri hadde fraternisert med arbeiderne på grunn av hatet som
enhver undertrykking etterlater seg i mengden, også overfor de materielle
redskapene for undertrykkinga, og i regimentene på grunn av minnet om soldatene
som hadde falt av slagene fra opprørerne. Brigaden ble hilst velkommen av en
mengde fine damer og herrer som gav soldatene blomster og frukt. Soldatenes
sinnstilstand er beskrevet godt i denne fortellinga av en garver[7]
fra Sassari som var med i de første propagandaundersøkelsene:
«Jeg gikk
bortover mot en leirplass på x-plassen, (de sardiske soldatene slo i de første
dagene leir på plasser som om byen var under beleiring) og begynte å snakke med
en ung bonde som hadde hilst vennlig på meg fordi jeg var fra Sassari akkurat
som han.
«Hva har
dere i Torino å gjøre?»
«Vi er
kommet for å skyte rikingene som er i streik.»
«Men det
er ikke rikingene som streiker, det er arbeiderne og de er fattige.»
«Her er
alle rike, de har krave og går med slips. De tjener mer enn 30 lire om dagen.
Jeg kjenner de som er fattige og vet hvordan de er kledd. I Sassari, ja der er
det mange fattige. Alle vi som 'graver i jorda' er fattige. Vi tjener 1,50 om dagen.»
«Men jeg
er også arbeider og er fattig.»
«Det er
fordi du er sarder.
«Men hvis
jeg går til streik sammen med de andre, vil du skyte på meg da?»
Soldaten
tenkte seg om litt, så la han armen på skulderen min:
«Hør her,
når du streiker med de andre, så hold deg hjemme!»
Slik var
holdninga til den overveldende delen av brigaden. Den hadde bare et lite antall
gruvearbeidere fra kulldistriktet i Iglesias-området. Likevel ble brigaden flytta
fra Torino etter noen få måneder, ved utbruddet av generalstreiken den 21. og
22. juli. De eldste soldatene ble dimittert og enheten delt i tre, en tredjedel
ble sendt til Aosta, en tredjedel til Trieste, og en til Roma. Brigaden ble
sendt av sted om natta i all hast. Ingen elegant mengde hilste dem på
stasjonen, sangene deres hadde ikke lenger det samme innholdet som da de kom,
sjøl om det fortsatt var krigssanger.
Var disse
hendingene uten følger? Nei, de har hatt resultat som fins den dag i dag, og
som fortsatt virker i djupet av folkemassene. Hjerner som aldri hadde tenkt i denne
retninga og som heretter fortsatte å være påvirka av dem, ble radikalt forandra
på et øyeblikk. Våre arkiver er gått tapt, mange papirer er ødelagt av oss sjøl
for ikke å framkalle arrestasjoner og forfølgelser. Men vi husker titalls og
hundrevis av brev som kom til redaksjonen av Avanti[8]
fra Sardinia. Det var ofte kollektive brev, undertegna av alle Sassari-veteranene
fra en bestemt landsby. Den politiske holdninga vi gav støtte til, spredte seg
på kontrollert og ukontrollert vis. Danninga av Det sardiske aksjonspartiet ble
sterkt påvirka av denne holdninga i medlemsstokken sin. Det skulle være mulig å
trekke fram episoder i denne forbindelsen som er innholdsrike og
betydningsfulle. Den siste kontrollerbare ettervirkninga av denne aksjonen fant
sted i 1922. Da ble det sendt 300 politisoldater til Torino fra Cagliari-legionen
med den samme målsettinga som Sassari-brigaden. Vi mottok ei prinsipperklæring
til redaksjonen av Ordine Nuovo som var undertegna størstedelen av disse
politisoldatene. Denne erklæringa var et ekko av vårt synspunkt på
sørproblemet. Den var et endelig bevis på at vår linje var korrekt. Proletariatet
måtte gjøre denne linja til sin egen for å gi den politisk styrke. Ingen masseaksjon
er mulig om ikke massene sjøl er overbevist om måla de vil oppnå og metodene de
skal bruke. For å bli i stand til å regjere som klasse må proletariatet kvitte
seg med alle korporative rester, med alle former for syndikalistisk fordommer
og slagg. Hva betyr dette? Det betyr at ikke bare forskjellen mellom de ulike
faga må overvinnes. For å oppnå tillit og enighet hos bøndene og enkelte halvproletære
lag i byene er det også nødvendig å overvinne visse fordommer og få bukt med en
viss type egoisme som kan finnes og som faktisk også er til stede i
arbeiderklassen sjøl, også etter at fagsjåvinismen er blitt borte. Jernarbeideren,
tømreren, bygningsarbeideren og så videre må ikke bare tenke som proletarer, og
ikke lenger som jernarbeidere, tømrere, bygningsarbeidere og så videre. De må
ta enda et skritt framover, de må tenke som arbeidere som er medlemmer av en
klasse som har til hensikt å lede bøndene og de intellektuelle, en klasse som kan
seire og bygge sosialismen bare om den får hjelp og støtte fra det store flertallet
av disse sosiale laga. Hvis dette ikke blir oppnådd, blir ikke proletariatet en
ledende klasse, og disse laga som i Italia utgjør flertallet av befolkninga
blir fortsatt under ledelse av borgerskapet og gjør det mulig for staten å
motstå og svekke proletariatets angrep.
Vel, det
som har skjedd når det gelder sørspørsmålet viser at proletariatet har forstått
disse pliktene sine. Vi kan huske to hendinger, den ene i Torino, den andre i
Reggio Emilia, altså i reformismens, klassekorporativismens og arbeiderproteksjonismens
høyborg, stedet som «Sør-Italiaspesialistene» holder fram som eksempel overfor
bøndene i sin propaganda blant dem.
Etter
fabrikkokkupasjonene foreslo Fiat-ledelsen overfor arbeiderne at de skulle overta
styringa av bedriften, som et kooperativ. Reformistene var naturligvis for dette.
Ei økonomisk krise var i emning, arbeidsløshetens spøkelse skapte engstelse i
arbeiderfamiliene. Hvis Fiat ble et kooperativ ville man kunne oppnå en viss trygghet
for jobbene til de faglærte arbeiderne, og særlig de mest politisk aktive som
nesten var overbevist om at de kom til å få sparken.
Den
sosialistiske partiavdelinga med kommunistene i spissen gikk kraftig ut i dette
spørsmålet. De sa til arbeiderne:
«En stor
kooperativ bedrift som Fiat kan bare overtas av arbeiderne dersom de er fast
bestemt på å gå inn i det borgerlige politiske maktsystemet som i dag styrer Italia.
Forslaget fra Fiat-ledelsen er en del av den politiske planen til Giolitti. Hva
består denne planen i? Heller ikke før krigen kunne borgerskapet lenger regjere
på fredelig vis. Opprøret til de sicilianske bøndene i 1894 og Milanoopprøret i
1898 var det italienske borgerskapets «experimentum cruxis»[9].
Etter det blodige tiåret 1890-1900 måtte borgerskapet gi avkall på et altfor
eksklusivt, voldelig og direkte diktatur. På samme tid, sjøl om det ikke var
samordna, reiste bøndene i sør og arbeiderne i nord seg mot borgerskapet. I det
nye hundreåret innførte den herskende klassen en ny politikk for klasseallianse,
for politiske klasseblokker, det vil si borgerlig demokrati. Den måtte velge:
enten et demokrati for landsbygda, altså en allianse med bøndene i sør,
frihandelspolitikk, alminnelig stemmerett, administrativ desentralisering og
lave priser for industriprodukter, eller ei blokk mellom kapitalismen og
arbeiderne, uten alminnelig stemmerett, for tollmurer, for opprettholding av
statlig sentralisering (uttrykket for borgerlig herredømme over bøndene særlig
i sør og på øyene), for en reformistisk lønnspolitikk og frihet for
fagforeningene. Det var ikke tilfeldig at den herskende klassen valgte den
andre løsninga. Giolitti personifiserte det borgerlige herredømmet, og Sosialistpartiet
ble redskapet for Giolittis politikk. Hvis dere ser godt etter, så var det i
tiåret 1900-10 at de mest radikale krisene i den sosialistiske arbeiderbevegelsen
fant sted. Massene reagerte spontant mot politikken til de reformistiske
lederne. Syndikalismen ble født, det instinktive, elementære og primitive, men
sunne uttrykket for reaksjonen til arbeiderne mot blokka med borgerskapet, og
for ei blokk med bøndene og først og fremst bøndene i sør. Akkurat slik er det.
Syndikalismen er til og med i en viss grad et svakt forsøk fra bøndene i sør,
representert ved sine mest framskredne intellektuelle, på å lede proletariatet.
Hvem er den ledende kjerna i den italienske syndikalismen, og hva er dens
ideologiske hovedpunkt? Den ledende kjerna til syndikalismen består nesten
utelukkende av folk fra sør: Labriola, Leone, Longobardi, Orano. Det ideologiske
hovedpunktet i syndikalismen er en ny og mer energisk liberalisme, mer
aggressiv og kamplysten enn den tradisjonelle. Ser dere nøye etter, er det to grunnleggende
forklaringer på hvorfor syndikalismen gikk fra krise til krise, og hvorfor de
syndikalistiske lederne etterhvert gikk over til den borgerlige leiren.
Det er
emigrasjonen og frihandelen, to forklaringer som henger nøye sammen med Sør-Italiaproblemet.
Det var emigrasjonen som gav opphavet til Enrico Corradinis begrep om den «proletariske
nasjonen». Libya-krigen framstod for et helt lag av italienske intellektuelle
som starten på offensiven til det «store proletariatet» mot den kapitalistiske
og plutokratiske[10]
verdenen. Ei hel gruppe syndikalister gikk over til nasjonalismen. Det
nasjonalistiske partiet bestod faktisk til å begynne med av tidligere
syndikalistiske intellektuelle (Monicelli, Forges-Davanzati, Maraviglia). Boka Historien
om et tiår, av Labriola (tiåret fra 1900-1910) er det mest typiske og
karakteristiske uttrykket for denne anti-giolittiske nyliberalismen fra sør.
I disse
ti åra blir kapitalismen sterkere og mer utvikla. En stor del av aktiviteten dens
blir ført over på jordbruket i Podalen. Det mest framtredende trekket ved disse
ti åra er massestreikene til jordarbeiderne i Podalen. Ei djuptgående forandring
finner sted blant bøndene i nord. Det foregår ei djuptgående klassedifferensiering
(tallet på jordløse dagarbeidere øker med 50 %, ifølge opplysningene fra
folketellinga i 1911), og dette blir fulgt av ei nyorientering når det gjelder
politiske strømninger og åndelige holdninger. Kristeligdemokratiet og mussolinismen
er de to mest iøynefallende produktene av perioden. Romagna er den lokale
smeltedigelen for disse to nye aktivitetene, dagarbeideren uten jord synes å ha
blitt den sosiale hovedpersonen i den politiske kampen. Venstreorganene til
sosialdemokratiet, (som Azione i Cesena) og også mussolinismen kommer
raskt under kontroll av «Sør-Italia-intelligentsiaen».
Azione i Cesena er en lokal utgave av
Gaetano Salveminis L’Unità. Avanti med Mussolini som redaktør,
blir sakte. men sikkert, gjort om til en arena for de syndikalistiske
forfatterne fra sør. Typer som Fancello, Lanzillo, Panunzio og Ciccotti blir hyppige
bidragsytere i Avanti. Salvemini sjøl skjuler ikke sine sympatier for
Mussolini, som også blir en av favorittene til Prezzolinis Voce. Alle
husker at da Mussolini forlater Avanti og går ut av Sosialistpartiet er
han i virkeligheten omgitt av denne flokken med syndikalister og intellektuelle
fra Sør-Italia.
Den mest
kjente etterdønninga av denne perioden på det revolusjonære området er den røde
uka i juni 1914[11].
Romagna og Marche er hovedsentret for denne røde uka. På det borgerlige
politiske området er den mest merkbare etterdønninga Gentiloni-pakten[12].
Da Sosialistpartiet som følge av jordbruksaksjonene i Podalen, siden 1910 hadde
gått tilbake til en uforsonlig taktikk, tapte industriblokka, som fikk støtte
av og ble representert av Giolitti, sin betydning. Giolitti satte geværet foran
den andre skulderen, istedet for alliansen mellom borgerskap og arbeidere,
satte han alliansen mellom borgerskap og katolikker, som representerte bondemassene
i Nord- og Sentral-ltalia. Som et resultat av denne alliansen ble Det
konservative partiet til Sonnino fullstendig knust. Bare en bitteliten enhet
ble beholdt, i Sør-ltalia, rundt Antonio Salandra. Krigen og etterkrigstida
fikk se hvordan det utvikla seg en serie ørsmå prosesser i borgerklassen,
prosesser som fikk svært stor betydning. Salandra og Nitti ble de to første
regjeringssjefene fra sør (for ikke å snakke om sicilianerne selvfølgelig, slike
som Crispi, som var den mest energiske representanten for borgerskapet i det 19.
hundreåret). De prøvde å gjennomføre planen til det industrielle borgerskapet
og godseierne i sør, Salandra som representant for den konservative leiren og
Nitti for den demokratiske. (Begge disse regjeringssjefene fikk solidarisk
støtte fra Corriere della Sera, det vil si tekstilindustrien i Lombardia).
Allerede under krigen prøvde Salandra å vende de tekniske styrkene i
statsapparatet til fordel for Sør-Italia, det vil si han prøvde å erstatte det giolittianske
personalet i staten med et nytt personale som skulle sette den nye politiske
kursen til borgerskapet ut i livet. Dere husker kampanjen som La Stampa
førte, særlig i 1917-18, for et nært samarbeid mellom giolittianere og sosialister
for å hindre "puglifisering"[13]
av staten. Denne kampanjen ble ført i La Stampa av Francesco Ciccotti og
var altså et faktisk uttrykk for avtalen som fantes mellom Giolitti og
reformistene. Dette var ikke et ubetydelig spørsmål, og giolittianerne gikk så
langt i sin defensive iherdighet at de passerte grensene for det som er tillatt
for et storborgerlig parti. De gikk så langt som til antipatriotiske og
defaitistiske demonstrasjoner som alle husker.
«I dag er
Giolitti på nytt ved makta, og enda en gang har han storborgerskapets tillit på
grunn av panikken som har grepet det, ansikt til ansikt med den kraftfulle bevegelsen
blant folkemassene. Giolitti vil temme arbeiderne i Torino. Han har slått dem
to ganger: i streiken sist april og i fabrikkokkupasjonene, begge ganger ved
hjelp av CGL[14] det
vil si den korporative reformismen. Nå innbiller han seg at han skal klare å
låse dem fast til det borgerlige statssystemet. Hva vil i virkeligheten skje om
fagarbeiderne på Fiat godtar forslaga fra ledelsen? De nåværende industriaksjene
blir til obligasjoner. Kooperativet må altså betale et fast utbytte til obligasjonsinnehaverne,
uansett hvordan forretninga går. Bedriften Fiat vil bli avgiftsbelagt på alle
slags vis av kredittinstitusjonene som fortsatt er i hendene på borgerskapet,
og som har interesse av å få arbeiderne under sin vilkårlige makt. Fagarbeiderne
må nødvendigvis knytte seg til staten som vil 'komme arbeiderne til hjelp'
gjennom aktiviteten til arbeiderrepresentantene i parlamentet, ved at det politiske
arbeiderpartiet blir underlagt regjeringspolitikken. Dette er planen til Giolitti
i sin fulle bredde. Proletariatet i Torino vil ikke lenger eksistere som uavhengig
klasse, men bare som vedheng til den borgerlige staten. Klassekorporativismen
vil triumfere, mens proletariatet vil miste sin posisjon som leder og vegviser.
Det kommer til å framstå for massene av enda fattigere arbeidere som ei privilegert
gruppe. Det vil framstå for bøndene som en like stor utsuger som borgerskapet,
fordi borgerskapet overfor massene av bønder, slik det alltid har gjort, vil
framstille kjernene av privilegerte arbeidere som den eneste årsaken til deres
lidelser og fattigdom».
Fagarbeiderne
ved Fiat godtok nesten enstemmig vårt synspunkt, og forslaget til ledelsen ble
avvist. Men dette eksperimentet var ikke det eneste. Med en hel serie aksjoner
viste proletariatet i Torino at det hadde nådd en svært høg grad av modenhet og
politisk dyktighet. Teknikerne og funksjonærene klarte å forbedre sine forhold
i 1919, bare fordi de fikk støtte fra arbeiderne. For å knekke den faglige
aktiviteten til teknikerne, foreslo arbeidsgiverne overfor arbeiderne at de sjøl
skulle oppnevne nye formenn og avdelingsledere, gjennom valg. Arbeiderne avviste
dette forslaget, enda om det var mange grunner til uoverensstemmelser med
teknikerne som alltid hadde vært et redskap for sjefenes undertrykking og forfølgelse.
Da satte avisene i gang en voldsom kampanje for å isolere teknikerne ved å
sette søkelyset på de skyhøye lønningene deres som gikk helt opp i 7000 lire i
måneden. Fagarbeiderne ga også støtte til faglige aksjoner blant de ufaglærte som
bare på denne måten klarte å få sine krav igjennom. Innafor fabrikken ble alle
privilegier og all utnytting av de mindre kvalifiserte arbeiderne fra de mer kvalifiserte
feid vekk. Gjennom disse aksjonene gjorde den proletariske fortroppen seg
fortjent til sin sosiale posisjon som fortropp. Det var dette som var grunnlaget
for utviklinga av Kommunistpartiet i Torino. Men utafor Torino da? Vel, vi
hadde til hensikt å ta saken opp utafor Torino, og nettopp i Reggio Emilia, der
reformismen og klassekorporativismen var mest utbredt. Reggio Emilia hadde
alltid vært skyteskive for «Sør-Italia-intelligentsiaen». Ei setning fra
Camillo Prampolino: «Italia er delt i nordboere og stinkende søringer"[15],
var det mest karakteristiske uttrykket for det voldsomme hatet som retta seg
mot arbeidere i nord fra dem som bodde i sør. I Reggio Emilia oppsto et problem
som var likt det på Fiat. En stor fabrikk skulle gå over i hendene på arbeiderne
som en kooperativ bedrift. Reformistene i Reggio var entusiastiske overfor
denne begivenheten og utbasunerte den på rosende vis i avisene sine og på møter.
En kommunist fra Torino dro til Reggio, og tok ordet på et massemøte i fabrikken.
Han forklarte hele nord-sørproblemet, og «miraklet» skjedde: med overveldende
flertall avviste arbeiderne de reformistiske og korporative påstandene. Det ble
vist at reformistene ikke representerte oppfatninga til arbeiderne i Reggio, de
representerte bare passiviteten deres og andre negative trekk. De hadde klart å
opprette et politisk monopol fordi de hadde ei betydelig samling med
organisatorer og propagandister med en viss profesjonell dyktighet i sine
rekker.
Dermed
hadde de klart å hindre utviklinga og organiseringa av ei revolusjonær strømning.
Likevel var det nok med én dyktig revolusjonær for å sette dem til veggs og
vise at arbeiderne i Reggio er modige og kampvilige, og ikke svin som er fødd
opp på regjeringsfór.
I april
1921 fikk 5000 revolusjonære arbeidere sparken fra Fiat, arbeiderrådene[16]
ble oppløst, og reallønningene satt ned. I Reggio Emilia skjedde sannsynligvis
noe tilsvarende. Arbeiderne ble altså slått. Men var offeret de hadde gjort
unyttig? Det tror vi ikke. Vi er tvert imot sikre på at det ikke var unyttig.
Det er opplagt vanskelig å holde oversikt over alle de store massehendingene
som viser den øyeblikkelige og raske virkninga av disse aksjonene. Når det
gjelder bøndene er forøvrig disse oversiktene alltid vanskelige og nesten
umulige, og de er enda vanskeligere når de gjelder bondemassene i sør.
Sør-Italia
kan beskrives som en stor sosial ruin. Bøndene som utgjør det store flertallet
av befolkninga har ingen enhet seg imellom. (Det er sjølsagt nødvendig å gjøre
unntak: Puglia, Sardinia, Sicilia der det fins særegne egenskaper i det store bildet
av strukturen i sør.) Samfunnet i sør er ei stor agrarblokk med tre sosiale lag:
den store formløse og splittete bondemassen, de intellektuelle fra små- og mellomborgerskapet
på landsbygda og de store godseierne og de store intellektuelle.
Bøndene i
sør er i stadig gjæring, men som masse er de ute av stand til å gi et sentralisert
uttrykk for sine forventninger og behov. Mellomlaget av de intellektuelle
mottar impulsene for sin politiske aktivitet fra bøndene. De store godseierne,
i den politiske leiren, og de store intellektuelle, i den ideologiske leiren,
tar til sjuende og sist hånd om og dominerer hele dette området. Det er naturligvis
i den ideologiske leiren at sentraliseringa kommer sterkest og mest presist til
uttrykk. Giustino Fortunato og Benedetto Croce representerer dermed hjørnesteinene
i systemet i Sør-Italia, og er til en viss grad de to hovedpersonene i
italiensk reaksjon.
De
intellektuelle sørfra er et av de mest interessante og viktige sosiale laga i Italias
nasjonale liv. Det er nok å tenke på at mer enn tre femtedeler av statsbyråkratiet
består av folk fra sør, for å bli overbevist om dette. For å forstå den særlige
psykologien til de intellektuelle sørfra er det nødvendig å ha noen kjensgjerninger
klart for seg:
1. I alle land har laget av
intellektuelle gjennomgått store forandringer ved utviklinga av kapitalismen.
Den gamle typen intellektuelle var det organiserende elementet i et samfunn med
stort sett bønder og håndverkere som basis. For å organisere staten, for å
organisere handelen, oppdro den herskende klassen en særlig type
intellektuelle. Industrien har fått en ny type intellektuell, den tekniske
organisatoren, spesialisten på anvendt vitenskap. I samfunn der de økonomiske
kreftene har utvikla seg på kapitalistisk måte så langt at de har tatt opp i
seg størstedelen av den nasjonale aktiviteten, er det denne typen
intellektuelle som har fått overtaket, med alle sine kjennetegn på
intellektuell orden og disiplin. I de landene derimot, der jordbruket fortsatt
øver en betydelig eller til og med overveldende innflytelse, har den gamle
typen stadig overtaket. Denne typen utgjør størstedelen av statsapparatet, og
lokalt, i landsbyen og tettstedene på landet, spiller den rollen som formidler
mellom bonden og administrasjonen i sin alminnelighet. I Sør-Italia dominerer denne
typen med alle sine kjennetegn: demokratisk i sitt bondeansikt, reaksjonær med
ansiktet vendt mot godseieren og regjeringa, politiserende, korrupt og uærlig.
Det er ikke mulig å forstå det tradisjonelle utseendet til de politiske
partiene i sør uten å ta karakteren til dette sosiale laget med i betraktning.
2. Den
intellektuelle fra sør kommer hovedsakelig fra et lag som fortsatt er betydningsfullt
i Sør- Italia. Det dreier seg om borgerskapet på landsbygda, det vil si den
lille eller mellomstore jordeieren som ikke er bonde, som ikke arbeider på
jorda, men som gjerne vil ha fortjenesten av den lille jordeiendommen sin som
han forpakter eller driver som enkel mezzadria[17].
Han vil ha et behagelig liv, kunne sende sønnene på universitetet eller presteskole,
ha medgift til døtrene som må giftes bort til offiserer eller sivile embetsmenn
i staten. Fra dette samfunnslaget får de intellektuelle en sterk motvilje mot
den arbeidende bonden. De betrakter han som en arbeidsmaskin som skal utnyttes
fullt ut og som kan erstattes fordi det fins ei overflødig arbeidende befolkning.
De tilegner seg også den atavistiske[18]
og instinkt-messige følelsen av skrullete redsel for bonden og hans ødeleggende
brutalitet. Dermed tilegner de seg en utspekulert og hyklersk væremåte, og en
svært utspekulert evne til å narre og uskadeliggjøre bondemassene.
3. Ettersom prestene tilhører den intellektuelle samfunnsgruppa, er det
nødvendig å merke seg den karakteristiske forskjellen mellom presteskapet i sør,
sett under ett, og prestene i nord. Presten i nord er vanligvis sønn av en håndverker
eller bonde. Han har demokratiske oppfatninger og nærmere bånd til
bondemassene. Moralsk er han mer plettfri enn presten i sør som ofte lever
nesten åpenlyst med en kvinne. Derfor øver han en åndelig innflytelse som er
mer sosialt enhetlig. Han er ledende i alle familiens gjøremål. I nord har
skillet mellom stat og ekspropriasjonen av kirkegodset vært mer omfattende enn
i sør, der sognene og klostrene enten har beholdt eller på nytt fått tak i
ganske store faste eiendommer og verdigjenstander. I sør framstår presten for
bonden:
1. som administrator av jordeiendom, som
bonden kommer i konflikt med når det gjelder spørsmål om leieforholdet,
2. som grisk pengeutlåner som
krever skyhøye renter og bruker religiøsiteten til å sikre seg enten leieavgift eller rente,
3. som en mann med helt vanlige lidenskaper
(kvinner og penger) og som dermed ikke er til å stole på, åndelig sett, når det
gjelder diskresjon eller upartiskhet.
Skriftemål har derfor svært liten ledende
betydning, og bonden i sør er ikke prestevennlig, enda han ofte er overtroisk i
hedensk forstand. Alt dette forklarer hvorfor Partito Popolare[19]
(bortsett fra visse områder på Sicilia) ikke har noen betydelig stilling i sør,
og ikke rår over noe nett av institusjoner eller masseorganisasjoner. Holdninga
til bonden overfor presteskapet er oppsummert i det folkelige uttrykket: «Presten
er prest på alteret, ellers er han et menneske som oss andre».
Bonden i
sør er knytta til den store godseieren gjennom den intellektuelle. I den grad
bondeaksjonene ikke uttrykker seg i masseorganisasjoner som er sjølstendige og
uavhengige, enda om dette bare skulle være i navnet (det vil si at de er i
stand til å velge bondeledere med bondebakgrunn og klarer å registrere og ordne
forskjellen i utviklinga og framgangen som bevegelsen fører med seg), slutter
de alltid med å innrette seg etter de vanlige formene i statsapparatet — kommuner,
provinser, deputertkammer. Dette finner sted gjennom danning av og oppløsning
av lokale partier, der staben består av intellektuelle, men som kontrolleres av
store godseiere og deres betrodde menn som Salandra, Orlando, Di Cesaro. Det
kunne se ut som om krigen innførte et nytt element i disse organisasjonene, med
krigsveteranbevegelsen der bondesoldater og intellektuelle offiserer danna ei blokk
som var mer forent seg imellom, og som til en viss grad var fiendtlig overfor
de store godseierne. Men dette varte ikke lenge, den siste resten er Den nasjonale
unionen[20]
som Amendola skapte, og som har en viss skinneksistens på grunn av sin
antifascisme. Men fordi det ikke fins noen tradisjon med åpen organisering av de
demokratiske intellektuelle i sør, må også denne grupperinga gis oppmerksomhet
og bli tatt hensyn til. Den kan gå over fra å være et svært svakt og lite
vannhull til å bli ei gjørmete og oppblåst elv, dersom de generelle politiske forholda
endrer seg.
Det
eneste området der krigsveteranbevegelsen fikk en mer presis profil, og klarte
å få til en mer solid sosial struktur, var Sardinia. Dette er lett å forstå.
Det er nettopp fordi klassen av store godseiere på Sardinia er så bitteliten,
ikke har noen funksjon, og ikke har de samme eldgamle tradisjonene når det
gjelder kultur og regjeringsmakt som fastlandet i sør. Presset nedenfra, fra
massene av bønder og gjetere har ingen kvelende motvekt i et høyere sosialt lag
av storgodseiere.
De
ledende intellektuelle føler dette presset fullt ut, og tar skritt som er viktigere
enn Den nasjonale unionen. Situasjonen på Sicilia har trekk som er svært
forskjellig både fra Sardinia og i Sør-Italia. De store godseierne er mye mer
enhetlige og bestemte der enn på det sørlige fastlandet. Dessuten fins det en
viss industri der, og en utvikla handel (Sicilia er det rikeste området i hele
sør, og et av de rikeste i Italia). De høyere klassene kjenner sin betydning i
det nasjonale livet svært godt, og legger vekt på den. Sicilia og Piemonte er
de to områdene som har gitt flest politiske ledere til den italienske staten.
Det er de to områdene som har spilt en framtredende rolle fra 1870 og framover.
Folkemassene på Sicilia er mer framskredne enn i Sør-Italia, men deres
framskritt har tatt en typisk siciliansk form. Det fins en siciliansk
massesosialisme med en helt egen tradisjon og utvikling. I kammeret[21]
i 1922 hadde denne sosialismen omtrent 20 deputerte av de 52 som var valgt fra øya.
Vi har
sagt at sør-bonden er knytta til den store godseieren gjennom den intellektuelle.
Denne typen organisering er den mest utbredte på hele det sørlige fastlandet og
på Sicilia. Den skaper ei monsterliknende agrarblokk på landsbygda som i sin
helhet virker som en mellommann og kontrollør for kapitalismen og de store
bankene i nord. Dens eneste hensikt er å bevare status quo. Den har ikke
et eneste intellektuelt lyspunkt i seg, ikke noe program, ingen spore til
forbedringer og framgang. Om noen ideer eller program er lagt fram, har de hatt
sin opprinnelse andre steder enn i sør, i grupper av konservative
agrarpolitikere, særlig fra Toscana, som sto sammen med de konservative fra den
sørlige agrarblokka, i parlamentet. Sonnino og Franchetti var blant de få
intelligente borgerne som stilte det søritalienske problemet som et nasjonalt
problem, og la fram en regjeringsplan for å løse det. Hva var synspunktet til Sonnino
og Franchetti? Det var at det måtte skapes et uavhengig mellomlag i Sør-Italia
som kunne, slik man sa det på den tida, være et uttrykk for «offentligheten».
Dette mellomlaget skulle på den ene sida begrense den vilkårlige grusomheten
til godseierne, og på den andre sida virke dempende på opprørstrangen til de
fattige bøndene. Sonnino og Franchetti ble skremt av hvor populære ideene til
bakunismen i Den 1. internasjonalen[22]
var i sør. Denne redselen fikk dem til å gjøre mistak som ofte var groteske. I
et av skriftene sine nevner de for eksempel at et folkelig vertshus eller
drikkested i en landsby i Calabria (jeg siterer etter hukommelsen) er oppkalt
etter «de streikende» (scioperanti)[23]
for å vise hvor utbredte og rotfestete de intemasjonalistiske ideene var. Hvis
dette er tilfelle (og det er det nok i betraktning av forfatternes
intellektuelle rettskaffenhet), kan det forklares mye enklere. Vi må huske på
at det fins mange albanske kolonier i sør, og at ordet skipetari (albanere)[24]
har gjennomgått de rareste og mest forunderlige misdannelser (man snakker for eksempel
i enkelte dokumenter fra den venetianske republikken om de militære
formasjonene til «S'ciopetà»). Det var nok ikke slik at teoriene til Bakunin
var så utbredte i sør. Det var vel heller slik at situasjonen her hadde gitt
Bakunin inspirasjon til sine teorier. I hvert fall er det slik at de fattige
bøndene i sør tenkte på 'generalopprør’ lenge før Bakunin hadde tenkt ut
teorien om «den altomfattende ødeleggelsen».
Gjennomføringa
av regjeringsplanen til Sonnino og Franchetti ble ikke så mye som påbegynt
engang. Og den kunne heller ikke bli gjennomført. Hovedpunktet i forholdet
mellom nord og sør i organiseringa av den nasjonale økonomien og av staten er
slik at det nesten ikke er mulig for en brei middelklasse i økonomisk forstand
å se dagens lys. (Dette betyr dermed at det heller ikke er mulig for et breitt
borgerskap å vokse fram.) Enhver lokal kapitalakkumulasjon og enhver akkumulasjon
av sparepenger er umulig på grunn av skatte- og avgiftssystemet, og fordi de
kapitalistiske bedriftseierne ikke omgjør profitten til ny kapital lokalt,
fordi de ikke er fra området. Da utvandringa i det 20. hundreåret tok de gigantiske
formene den fikk, og de første pengesendingene begynte å strømme inn fra Amerika,
ropte de liberalistiske økonomene triumferende: Drømmen til Sonnino går i
oppfyllelse! En stille revolusjon er i gang i sør, og den vil sakte men sikkert
forandre hele den økonomiske og sosiale strukturen i landet. — Men staten grep inn,
og den stille revolusjonen ble kvalt i fødselen. Regjeringa tilbød statsobligasjoner
til sikker rente, og utvandrerne og familiene deres gikk over fra å være
agenter for den stille revolusjonen til å subsidiere snylterindustrien i nord. Det
kunne virke som om Francesco Nitti, på det demokratiske planet, og formelt sett
uavhengig av den sørlige agrarblokka, aktivt gjennomførte programmet til
Sonnino. Men han var i stedet den beste agenten for den nordlige kapitalismen
når det gjaldt å rake opp den siste beholdninga med sparepenger fra sør. Milliardene
som ble slukt av Banca di sconto kom nesten alle fra sør. De 400 000
kreditorene til Banca italiana di sconto var i overveldende flertall sparere
fra sør.
Ei intellektuell blokk som ligger over agrarblokka er i
sving i sør.
Denne blokka har
inntil nå bidratt til å hindre at sprekkene i agrarblokka har blitt altfor
farlige og satt i gang et jordras. Talsmenn for denne intellektuelle blokka er
Giustino Fortunato og Benedetto Croce som dermed kan kalles de mest aktive
reaksjonære på hele halvøya.
Vi har
sagt at Sør-Italia er en stor sosial ruin. Denne formuleringa kan brukes ikke
bare på bøndene, men også på de intellektuelle. Det er vel kjent at det i sør, side
om side med kjempestore eiendommer, har vært og fortsatt er store oppsamlinger
av kultur og intelligens hos enkeltindivider og i avgrensa grupper av store
intellektuelle, mens det ikke fins noen organisering av gjennomsnittskulturen.
I sør finner vi Laterza forlag og tidsskriftet La Critica[25].
Det fins akademier og kulturforetak med toppen av kunnskap. Men det fins ikke
små og mellomstore tidsskrifter, det fins ikke forlag som grupper av mellomstore
intellektuelle fra sør kan samle seg om. De fra Sør-Italia som har prøvd å
komme vekk fra agrarblokka og stille sørspørsmålet i en radikal form, har møtt
velvilje i, og samla seg i tidsskrift som trykkes andre steder enn i sør. Det
går faktisk an å si at alle kulturelle framstøt fra småborgerlige
intellektuelle som har funnet sted i Sentral- og Sør-Italia i det 20.
hundreåret, er prega av Sør-Italiaspørsmålet, fordi de er så sterkt prega av
intellektuelle fra sør. Det dreier seg om alle tidsskriftene til grupper av
intellektuelle fra Firenze som La Voce og L'Unità, tidsskriftene til
kristelig-demokratene som L'Azione i Cesena, tidsskriftene til
ungliberaleme fra Emilia og Milano som G. Borelli gir ut: slike som La
Patria i Bologna eller L'Azione i Milano, og til slutt Gobettis La
Rivoluzione.
Nå vel,
de fremste politiske og intellektuelle lederne for alle disse initiativene har vært
Giustino Fortunato og Benedetto Croce. I en videre sirkel enn den kvelende agrarblokka
har de gjort sitt til at problemene i Sør-Italia ikke er blitt reist utover
visse grenser, at de ikke er blitt revolusjonære. Som mennesker av den høyeste
kultur og intelligens med røtter i tradisjonell sørlig mark, men knytta til europeisk
og dermed verdens kultur, hadde de alle de nødvendige egenskapene for å
tilfredsstille de intellektuelle behovene til de ærligste representantene for ungdommen
i Sør-Italia som hadde utdanning. De hadde alle de nødvendige egenskapene for å
gi dem trøst i deres rastløse og kraftløse ønske om opprør mot de eksisterende
forholdene, til å lede dem inn på middelvegen med klassisk ro i tanke og
handling. De såkalte nyprotestantene eller kalvinistene har ikke forstått at i
Italia, der moderne kulturforhold har gjort det umulig med noen religiøs reform
blant massene, er den eneste historisk mulige reformen skjedd med filosofien
til Benedetto Croce. Retninga og metoden for tankegangen er blitt en annen, det
er skapt et nytt verdensbilde som har overgått katolisismen og all annen
metafysisk religion. På denne måten har Benedetto Croce fullført en «nasjonal»
oppgave av høyeste orden. Han har skilt de intellektuelle fra massene av
bønder, fått dem til å delta i den nasjonale og europeiske kulturen og gjennom denne
kulturen har han fått dem til å bli tatt opp av det nasjonale borgerskapet og dermed
agrarblokka.
Enda om Ordine
Nuovo og kommunistene i Torino til en viss grad kan knyttes til de
intellektuelle gruppene vi har nevnt, og de derfor også har vært under den intellektuelle
innflytelsen til Giustino Fortunato og Benedetto Croce, representerer de
likevel samtidig et fullstendig brudd med denne tradisjonen. De representerer
starten på ei ny utvikling som allerede har gitt frukt og som vil fortsette å
gjøre det. Slik det allerede er sagt har de plassert proletariatet i byene som
den moderne forkjemperen for den italienske historien og dermed for Sør-Italiaspørsmålet.
De har gjort tjeneste som formidlere mellom proletariatet og visse
venstreintellektuelle lag, og har greid å forandre den mentale retninga deres, om
ikke fullstendig, så i hvert fall i betydelig grad. Hvis vi tenker oss godt om
er dette hovedelementet i skikkelsen Piero Gobetti. Han var ikke kommunist, og
ville sannsynligvis aldri blitt det, men han hadde forstått den sosiale og
historiske stillinga til proletariatet og klarte ikke lenger å tenke uten å ha
dette elementet med. I det felles arbeidet med avisa hadde vi satt Gobetti i
kontakt med en levende verden som han tidligere bare hadde kjent gjennom
formuleringer i bøker. Den mest framtredende egenskapen hans var intellektuell
lojalitet og fullstendig mangel på jåleri og innskrenka smålighet. Derfor kunne
han ikke annet enn å bli overbevist om at hele serier av måter å betrakte
proletariatet på, var falske og urettferdige.
Hvilke
følger fikk disse kontaktene med den proletariske verden for Gobetti? De var
opprinnelsen til og støtet til ei oppfatning vi ikke vil diskutere og utdype,
eioppfatning som i stor grad knytter seg til syndikalismen og tenkemåten til de
intellektuelle syndikalistene. Med denne oppfatninga blir prinsippene i liberalismen
ført over fra de individuelle fenomeners rekker til å bli et fenomen for
massene. De storartete egenskapene og det opphøyde i enkeltindividenes liv blir
overført til klassene, forstått nesten som kollektiv individualitet. Hos intellektuelle
som deler denne oppfatninga leder den ofte til reine grublerier eller registreringer
av hva som er bra og hva som er dårlig. Den fører til ei foraktelig og
latterlig stilling som overdommer i diskusjoner, som utdeler av belønning og straff.
Gobetti unngikk denne skjebnen i praksis. Han viste seg som en kulturorganisator
av framstående merke, og i den seineste tida hadde han ei rolle som verken bør
glemmes eller undervurderes av arbeiderne. Han gravde ei grøft som gruppene av
de mer ærlige og oppriktige intellektuelle som i 1919, 1920 og 1921 mente at
proletariatet ville være borgerskapet overlegent som herskende klasse, aldri
trakk seg tilbake fra.
Noen var
i god tro og ærlige, andre hadde svært dårlig tro og var uærlige når de gikk
rundt og sa at Gobetti ikke var noe annet enn en kamuflert kommunist, at han
var agent om ikke for Kommunistpartiet så i det minste for den kommunistiske
gruppa Ordine Nuovo. Det er ikke engang nødvendig å tilbakevise slikt
tåpelig sludder. Personen Gobetti og bevegelsen han representerte var spontane
resultater av det nye historiske klimaet i Italia. Der ligger deres betydning
og verdi. Vi er noen ganger blitt kritisert fra partikamerater for ikke å ha
slåss mot idestrømninga til Rivoluzione Liberale. Denne mangelen på kamp
skulle til og med være beviset på en organisk forbindelse av machiavellisk[26]
karakter (som man pleide å uttrykke det) mellom oss og Gobetti. Men vi kunne ikke
slåss mot Gobetti. Han utvikla og representerte en bevegelse som ikke bør bekjempes,
i hvert fall ikke prinsipielt. Å ikke forstå dette, betyr å ikke forstå
spørsmålet om de intellektuelle og den oppgaven de har i klassekampen. Gobetti
gjorde i praksis tjeneste som et bindeledd for oss med:
1. de intellektuelle som var vokst opp på den
kapitalistiske teknikkens grunn, og hadde inntatt ei venstreholdning og var
vennligstilt overfor proletariatets diktatur i 1919 -20;
2. ei rekke intellektuelle fra sør som av mer
sammensatte grunner stilte Sør-Italiaspørsmålet på et annet grunnlag enn det
tradisjonelle ved å føre proletariatet fra nord inn i det. (Av disse
intellektuelle er Guido Dorso den mest enhetlige og interessante skikkelsen.)
Hvorfor
skulle vi ha slåss mot Rivoluzione Liberale-bevegelsen? Kanskje fordi den
ikke var bygd opp av reine kommunister som hadde godtatt programmet vårt og
læresetningene våre fra A til Å? Men dette kunne ikke være noe krav. Det ville
vært et politisk og historisk paradoks. De intellektuelle utvikler seg sakte,
mye saktere enn hvilken som helst annen samfunnsgruppe på grunn av sin
spesielle natur og historiske oppgave. De representerer hele den kulturelle tradisjonen
til et folk og prøver å sammenfatte og lage en syntese av hele folkets historie.
Dette er særlig tilfelle med den gamle typen intellektuelle, den intellektuelle
som er vokst opp i bondemiljø. Det er absurd å tenke seg at det er mulig for
denne typen som helhet å bryte med fortida for å gi seg fullstendig over til et
nytt ideologisk miljø. Det er absurd for massene av intellektuelle som helhet, og
kanskje også for svært mange intellektuelle tatt hver for seg, til tross for
alle de ærlige anstrengelsene de gjør og gjerne vil gjøre.
Det som
interesserer oss nå er massene av de intellektuelle som helhet og ikke bare som
enkeltindivider. Det er klart det er viktig og nyttig for proletariatet at en
eller flere intellektuelle, hver for seg, slutter seg til proletariatets
program og dets lære, at de blander seg med proletariatet, blir en nødvendig
del av det og føler seg som en slik del. Som klasse er proletariatet fattig på
organiserende elementer. Det har ikke, og kan ikke danne, et eget lag med intellektuelle
annet enn svært sakte, med svært mye arbeid og bare etter erobringa av
statsmakta. Men det er også viktig og nyttig at det skjer et organisk brudd i
massene av intellektuelle, et brudd av historisk karakter. Det er viktig og
nyttig at det som en masseformasjon blir danna en venstretendens, i den moderne
betydninga av ordet, en tendens som altså er orientert mot det revolusjonære
proletariatet.
Alliansen
mellom proletariatet og massene av bønder krever denne formasjonen. Enda mer
blir den krevd av massene av bønder i sør. Proletariatet kommer til å ødelegge
agrarblokka i sør i den grad det gjennom sitt parti lykkes med å organisere
stadig større masser av fattige bønder i sjølstendige og uavhengige formasjoner.
Men proletariatet vil lykkes i større eller mindre grad med denne nødvendige
oppgaven, som riktignok er underordna, alt etter sin evne til å splitte den
intellektuelle blokka som er den fleksible, men svært motstandsdyktige rustninga
til agrarblokka. Piero Gobetti hjalp proletariatet med å løse denne oppgaven.
Vi tror at vennene til den avdøde[27]
vil fortsette arbeidet hans også uten hans ledelse. Det er et gigantisk og
vanskelig arbeid, men nettopp et arbeid som er verdig alle slags ofre (også
livet, slik som i tilfellet med Gobetti) fra de intellektuelle i nord og sør
(og det er mange, flere enn man tror) som har forstått at bare to
samfunnskrefter kan være virkelig nasjonale og bære framtida i seg: proletariatet
og bøndene.
[1] Ulenspiegel - pseudonym for Tomaso
Fiore, medarbeider av Piero Gobetti.
[2] Ordine Nuovo - Kommunistisk gruppe
i Torino der Gramsci deltok. Seinere også navn på hovedavisa til PCI.
[3] «Konkrete» fase - da
Salvemini forlot Sosialistpartiet i 1913, kalte han politikken sin «konkret».
[4] Hegemoni - nøkkelbegrep hos
Gramsci. En klasse må ha kontroll over viktige deler av ideologien, ha tillit
og innflytelse før den kan bli ei ledende sosial kraft.
[5] Sardinias Aksjonsparti -
bevegelse for sjølstendig Sardinia, grunnlagt i 1920. En del ga full støtte til
Mussolini, lederne for den demokratiske delen gikk ut mot fascismen, og ble arrestert
eller måtte dra i eksil.
[6] Egentlig Camera del Lavoro, et
slags fagforeningskontor (MB).
[7] Garver - lærarbeider, en
som gjør skinn av huder.
[8] Avanti - hovedavisa til PSI
[9] Experimentum cruxis – latin
for avgjørende prøve. Det dreier seg om Crispis brutale undertrykking i 1894 av
bøndenes kamp for å fordele eiendommene til godseierne på en rettferdig måte,
og om arbeiderne i Milano som etter å ha demonstrert mot dyrtid og matmangel i 1898
ble angrepet av militære tropper.
[10] Plutokratiske - av plutokrati, rikmannsvelde.
[11] Den røde uka - etter at 3
demonstranter ble drept av politiet under en protestmarsj mot krigen i juni
1914, organiserte PSI en generalstreik over hele landet.
[12] Gentiloni-pakten - avtale
mellom Giolitti og katolikkene i 1913 om valgsamarbeid for å hindre
sosialistenes frammarsj. Katolikkene skulle ikke følge påbudet fra paven om å
boikotte valgene slik regelen hadde vært helt siden 1871. Til gjengjeld skulle
de katolske skolene drives etter kirkelige retningslinjer, og spørsmålet om
skilsmisse ikke lenger være aktuelt.
[13] Puglifisering - gjøre lik Puglia,
område lengst sør i Italia, uttrykk for å beskrive politikken til Nitti og
Salandra.
[14] CGL - forkortelse for
Confederazione Generale del Lavoro, den italienske landsorganisasjonen fram til
1926 da den ble nedlagt av fascistene.
[15] Nordboere og stinkende
søringer - ordspillet «nordici» og «sudici» lar seg ikke gjengi på norsk. «Nordici»
betyr nordboere, «sudici» derimot ikke søringer (enda «sud» betyr sør), men
møkkete.
[16] Arbeiderrådene - I åra
rundt 1920 organiserte kommunistene arbeiderråd i fabrikkene etter sovjetmønsteret
i den russiske revolusjonen. Disse arbeiderrådene ble flere ganger satt på prøve
under langvarige fabrikkokkupasjoner, inntil hele bevegelsen falt sammen i
1921.
[17] Mezzadria — driftsmåte i
jordbruket der bonden og eieren av jorda «deler» utbyttet, det vil si at bonden
betaler leie og gir fra seg produkter, jordeieren stiller eiendom og redskaper
til disposisjon.
[18] Atavistisk — tilstand der
primitive egenskaper dukker opp.
[19] Partito Popolare — forløper
til det moderne kristelig- demokratiske partiet, danna i 1919 av den
sicilianske presten og sosiologen Don Luigi Sturzo.
[20] Den nasjonale unionen — borgerlig-demokratisk
antifascistisk bevegelse med utgangspunkt i avventineropposisjonen i
parlamentet i 1924.
[21] Kammeret — det
parlamentariske systemet i Italia er et tokammersystem med deputertkammer og
senat.
[22] Bakunismen i Den I.
internasjonalen — I den første arbeidersammenslutninga som Marx organiserte i
1864 var den russiske anarkisten Bakunin i opposisjon og hadde særlig framgang
i Italia og Spania med sin antisentralistiske politikk. Han ble ekskludert fra Internasjonalen
i 1872, og organiserte sin egen sammenslutning som rivaliserte med den marxistiske
bevegelsen.
[23] Scioperanti — italiensk for
streikende.
[24] Skipetari — albanere, etter
Shqiperia (ørnelandet), det albanske navnet på Albania.
[25] La Critica — tidsskrift som Croce redigerte
fra 1903-44. Antipositivistisk hovedorgan for italiensk litteraturdebatt ,
agiterte mot verdenskrigen i 1914, sto for en liberal motstand mot fascismen.
[26] machiavellisk
etter historikeren, komedieforfatteren og statsmannen Niccolo Machiavelli (1469-1527
) som av ettertida er blitt sett på som en rå og kynisk maktpolitiker, men
verdsatt av Gramsci som en hovedfigur i den nasjonale samlinga av Italia.
[27] Den avdøde — Piero Gobetti
døde i Paris i 1926, bare 25 år gammel, etter at han måtte rømme fra Italia
under den fascistiske tenoren.
